Den menneskelige identitet, vår selvforståelse og vår tilknytning til det sosiale fellesskap hentes ut av våre narrativ, våre kulturers historier.

Denne arven befordrer en kollektiv erindring som befester fellesskapet, former oss til et "vi" og gjør tilværelsen forutsigbar og håndterlig.

I vår nye verden pulserer et mangfold av fellesskap. Narrativene lever side om side. De er tildels vesensforskjellige og kan virke gjensidig ekskluderende.
Friksjonen mellom kulturene er skarpere enn tidligere og forskjeller i oppfatning av egen identitet stiller krav til oss alle. Dette representerer en utfordring. Frontene er skjerpet: oppfatningene om "oss og de andre".

I vår gamle verden, opp gjennom etterkrigstiden, var det pressumptivt annerledes. Da vokste det frem én kollektiv erindring om hva som hadde skjedd med nordmenn under krigen - én erindring, som om vi alle delte det samme narrativ, og som om vi alle hadde vært deltakere i den samme krig.
Slik var det ikke.
På ett nivå var det naturligvis slik, men på et annet var det en vesenforskjell. For det var i virkeligheten snakk om to kriger. Den ene kjennetegnet ved en massaker. Den var forbeholdt de få, der det var langt mellom alliansepartnerne. Og der etterklangen spilte ut et paradoksalt scenario mellom de mange som til slutt kunne juble over at det gode hadde vunnet over det onde- og de få, for hvem det onde tvert om hadde seiret over det gode.

Jeg snakker om den krigen som hadde til hensikt å utrydde alle norske jøder. Gjennom forordninger fra den norske stat. Med Vidkun Quisling i spissen, og med bødler fra det ganske land.

Nordmenn mot nordmenn.

Dette element av ansvar for en del av den norske historie tok aldri veien via selverkjennelse til selvbevissthet i den massive del av befolkningen. Ansvarselementet fikk dermed heller aldri en intergrert plass i det norske selvbildet, ei heller i den offentlige diskurs.

For meg som norsk jødinne representerte dette et problem. Jeg har alltid ment at en felles virkelighetsoppfatning er nødvendig for å kunne skape en felles forståelse av hvem vi er. Noe som igjen er avgjørende for å kunne gjennomføre det viktige arbeidet som ligger foran oss og som handler om å minske avstanden mellom mangfold og muligheten for å kunne håndtere det, pluralitet versus pluralisme.

Det var ut fra denne tankegangen at visjonen om en institusjon, som den vi åpner i dag, ble unfanget. Gradvis fikk den sin utforming med utstillingen i hjertet av sin virksomhet. Malen og forutsetningen for å skape en felles plattform var lagt.

Det er derfor med årvåken forventning jeg imøteser den videre utvikling. Og skulle jeg ønske noe er det at institusjonen må komme til å spille en viktig rolle i den dynamiske prosess som må finne sted i vårt samfunn og som innebærer å omforme det " truende andre" til et "berikende vi".