I dag skal vi hedre syv kvinner og menn som hver på sin måte med livet på spill bidro til at de 14 barna fra det jødiske barnehjemmet i Holbergsgate i Oslo greide å flykte under siste verdenskrig. På grunn av deres bidrag, blir de anerkjent som Righeous Among the Nations. Alle barna lever fremdeles og fem av dem er til stede her i dag. Bare en av hjelperne er i live, Ola Breisjøberget.

Mange vil si at denne anerkjennelsen kommer lovlig sent - mer enn 60 år etter. Til det er vi alle enige. Ikke bare kommer prisen sent, men denne mirakuløse redningen utført av brave kvinner og menn er heller ikke kjent for det norske folk. Redningen av det jødiske barnehjemmet er ingen del av vår motstandshistorie. Noen motstandshistorier er så kjente at de inngår i vårt språk som metaforer for flukt og heltedåd. "Ni liv" av Jan Bålsrud er et eksempel på at en mann ble reddet til tross for alt. Det finnes mange flere eksempler på motstandshistorier som tilhører det nasjonale fellesgods og bare et stikkord er nok til å få alle til å tenke i samme retning.

Etterkrigstiden nærmest flommet over av historier om storslagen heltedåd. Ingen av motstandshistoriene handler om den heltedåd det var å redde det jødiske barnehjemmet. Riktignok kom det på femtitallet en film (I slik en natt) med så mange feil og unøyaktigheter, og den fikk heller ingen signifikant plass i den kollektive fortellingen om motstandskrigen i Norge. Filmen bidro på ingen måte å plassere hendelsene vi snakker om i dag på det historiske kartet.

Tausheten omkring denne redningen har vært påfallende og historien ukjent for det norske folk. Heller ikke de klassiske motstands- og historiebøkene etter krigen nevner redningen av det jødiske barnehjemmet. Dette er rett og slett underlig. Å bringe i sikkerhet 14 barn i alderen 8 til 14 år krever heltemot der målet er viktigere enn ens eget liv.

Når jeg har spurt tidligere mottagere av prisen Righteous Among the Nations om hva det kom seg at de gjorde det de gjorde, har de alle sett på meg med forundret blikk: "Jeg bare gjorde det", svarer de. Dette er også et funn i forskningen om temaet, nemlig at folk handler ut fra det de mener er rett uten ytterligere vurderinger. For redningskvinnene og mennene har det ikke vært noe spørsmål. For meg handler slike handlinger om medmenneskelighet.

Men hvorfor har det ikke blitt sett på som viktig motstandsarbeid å redde barn fra det jødiske barnehjemmet i Oslo? Grunnene er mange. Men jeg tror vi kan konstatere at det har gitt liten status å redde jøder her i landet. Til nå har ingen blitt motstandshelt ved å redde jøder i Norge.

* * *

Hva skjedde så? La oss gå tilbake i tid, til tiden rundt massearrestasjonene av jøder i Norge, 26. oktober til 26. november 1942. Den 26. oktober ble alle jødiske menn som ikke var i dekning eller på flukt, arrestert. Mennene i Østlandsområdet ble sendt til Berg interneringsleir og kvinnene prøvde å komme i kontakt med dem, gi dem pakker og på ulike måter holde motet deres oppe. Noen kvinner prøvde å flykte, men å flykte når deres sønner, ektefeller eller fedre var i fiendens hender, fortontes umulig for mange. Kvinnene hadde også meldeplikt hver dag.

Det gjaldt også bestyreren av det jødiske barnehjemmet, Nina Hasvold. Nina kom til Norge i 1936 ved hjelp av sin gode venn, barnepsykiater Nic Waal. De to hadde blitt kjent i Berlin på Kinderseminaret til Wilhelm Reich ved psykoanalytisk institutt. Nic kom fra Norge og Nina fra St. Petersburg. Barn var deres felles interesseområde.

I 1938/39 ble stillingen som bestyrer på det nyopprettede barnehjemmet ledig. Nina fikk den. Det var kommet en gruppe med 22 barn fra Wien tidlig i juni1938. De var sendt til Norge på en tre måneders sommerferie for å komme unna den dramatiske situasjonen i Mellom-Europa. De ferierte først på den jødiske hytta i Skui i Bærum. Deretter ble de plassert en tid hos pleieforeldre. Og da det jødiske barnehjemmet ble opprettet - først i Industrigaten og så i Holbergsgate 21 vis a vis SAS hotellet i dag, var det Nina Hasvold som ble "mor" på barnehjemmet.

Etter hvert som situasjonen forverret seg og også Norge ble okkupert, ble alle barnas foreldre kontaktet. Foreldre til syv av barna ønsket å ha barna tilbake hos seg i Wien. Alle disse barna ble senere drept. Til Barnehjemmet kom ytterligere barn fra Tsjekkoslovakia og en gutt fra Oslo som flyttet ut før flukten og ble drept i Auschwitz. Da 26. november 1942 nærmet seg, var det 9 gutter og 5 jenter i Holbergsgate. De tidligere barnehjemsbarna jeg har snakket med, har alle snakket om Nina Hasvold med stor kjærlighet. Jeg fikk inntrykket av at hun var alles "mor". Situasjonen var ytterst alvorlig og handlingsalternativene svært få. Men Nina, Nic og en assistent Gudrun Karlsen som også arbeidet på barnehjemmet, hadde planlagt en flukt etter situasjon var forverret og mennene var arrestert den 26. oktober. Nina sendte Siegmund Korn - en av de eldste guttene med kr. 10 000- i støvlene til Grorud der Gudruns mann som var i hjemmefronten, bodde. Disse brave kvinnene forberedte seg så godt det lot seg gjøre og det mirakuløse resultatet må ses i lys av det.

Den 25. november om kvelden får en annen modig kvinne, Sigrid Helliesen Lund, en telefon med beskjeden: "... ja, det skal være fest i kveld igjen - det er de små pakkene de skal hente denne gangen". Og så ble telefonen lagt på. Hvem som ringte, visste hun ikke. Og hva kunne beskjeden bety? Fest var kodeord for arrestasjoner. "Det måtte være kvinner og barn". Sigrid Helliesen Lund tenkte med en gang på det jødiske barnehjemmet. Ved kontakt fikk hun vite at Nic og Nina hadde også fått beskjed og Sigrid fortsatte å varsle andre kvinner og barn og bringe dem i sikkerhet.

Det som videre skjedde med barnehjemmet er et stykke heltedåd der mange personer var involvert. Flukten var delvis planlagt og Nic Waal brukte sitt nettverk, familie og kontakter for øvrig for å få dette til. Sannsynligheten for at noe skulle gå galt var større enn det motsatte. Likevel, når jeg har snakket med barnehjemsbarna forteller de at de fikk vite at "situasjonen var ytterst alvorlig, mer enn 9. april". Men på intet tidspunkt var de redde. Det sørget Nina og Nic for.

Natten til den 26. november ble de 14 barna bedt om kle på se det beste de hadde - to av alt. Med støvlene i hånden listet de seg ned baktrappen i Holbergsgate 21. De måtte være ytterst forsiktige fordi det i annen etg bodde en nazisympatiserende kvinne. De yngste guttene sammen med jentene først og så de eldste guttene i neste pulje. Nic stuvet dem inn i sin bil og kjørte til en bekjent, Gerda Tanberg i Veslekroken 1 på Ullern. Gerda bodde på to rom i annen etasje i en villa. 14 barn boende der var ingen spøk. Barna oppholdt seg i ett av rommene og skulle de bevege seg måtte de krype på gulvet. Ingen måtte vite om dem. Noen av barna ble plassert i andre leiligheter rundt om i byen i deler av den tid det tok å gjøre flukten klar. En ble plassert på Torshov og jentene bodde en stund hos Nic Waals søster, Maisen Moe på Nordstrand. Mat var selvsagt også et problem. Sigrid Helliesen Lund skaffet mat - og alt ble kjøpt med rasjoneringskort i den tiden. Men på intet tidspunkt viste Sigrid seg for barna. Å vise seg var ingen ide hvis en kunne unngå det.

Første pulje barn forlot Gerda Tanberg etter en uke. Det var de eldste som dro først denne gangen. Drosjesjåfør Martin Solvang som var i samme nettverk som Nic Waal kjørte de eldste fra Ullern til Arneberg sør for Elverum. Ola Rauken drev småbruk og var grenselos. Meningen var å gå over grensen samme natt, men han skulle slakte en gris neste morgen og det ville vekke mistanke hvis han var borte. Barna overnattet i en tømmerkoie og måtte da gå om dagen. De eldste barna gikk for å hente melk på nabogården. De var våkne hele natten for å passe på peisen. Neste dag fulgte Ola Rauken den første gruppen mot grensen til en annen grenselos Ola Breisjøberget. Ola Rauken gikk 17 km med barna. Breisjøberget 3,5 km. Dessverre orket ikke Ola Breisjøberget å være tilstede her i dag. Han ser hele situasjonen som "i en skygge." Alle i hans familie var grenseloser også Reidun som skal motta prisen for ham i dag.

For å redde èn person å flykte under krigen, krevdes det aktiviteter fra 9-15 personer. I denne historien jeg har fortalt her, har jeg løftet fram syv viktige personer som bidro til at denne redningen endte slik den gjorde. I dette bildet er det sikkert også mange flere som ikke er kommet fram her. Det er viktig også å minnes at alle dem som i dag skal hedres med prisen Righteous Among the Nations også hjalp mange flere enn barna i det jødiske barnehjemmet.

Drosjesjåfør Martin Solvang kom på Grini i februar 1943 på grunn av andre personer han brakte til grensen. Gerda Tanberg var med i kampene i Nord-Norge og slo senere ned en tysk offiser og ble dømt for det. Sigrid Helliesen Lunds merrittliste er svært lang når det gjelder dette området. Hun reddet blant annet barna til rabbiner Samuel, Amos Samuel. Som styremedlem i Nansenhjelpen brant hun opp flyktninglistene den 9. april 1940 over dem Nansenhjelpen hadde fått inn i landet. En av de overlevende fra Auschwitz, Julius Paldiel foreller at Sigrid Helliesen Lund hjalp ham å få behandling legen Gordon Johnson på Botsfengselet etter at han var blitt mishandlet på Falstad. Nazilegen Hans Eng nektet å behandle jøder. Det er mange grunner til at hun skal bli anerkjent som Righteous Among the Nations. Nina Hasvold og Nic Waal utgjorde kjernen i redningen av det jødiske barnehjemmet. Nic Waal måtte senere flykte til Sverige og besøkte barna på barnehjemmet som bodde i Alingsås.

I dag skal vi hedre disse syv: Nic Waal, Nina Hasvold, Gerda Tanberg, Martin Solvang, Ola Rauken, Ola Breisjøberget og Sigrid Helliesen Lund. Uten å nøle, uten å ta forbehold, uten å overveie satte de sine egne liv i fare for å redde sine medmennesker. Dette er historien om gode nordmenn som nesten ingen har fortalt. Hvorfor ikke samle på alle slike gode historier om gode nordmenn. Og vi trenger helheten hvis vi skal forstå vår krigs- og også vår etterkrigshistorie.

Denne anerkjennelsen kommer sent. Mitt inderligste ønske er: La mer enn 60 års usynliggjøring og taushet være tilstrekkelig til at vi kan løfte fram også de motstandsheltene som reddet jøder.