De fleste hjelperne var vanlige mennesker. Noen handlet ut fra politiske, ideologiske eller religiøse overbevisninger, mens andre ikke var idealister, men kun mennesker som brød seg om medmenneskene sine. I mange tilfeller hadde de ikke planlagt å bli hjelpere, og de var fullstendig uforberedt på at de måtte fatte slike skjebnesvangre beslutninger. Det er virkelig medmenneskeligheten deres som rører oss og som burde være et forbilde for oss.

Olga Kukovic
En av byene som kom innenfor Kroatias grenser, var Sarajevo (som nå er del av Bosnia og Hercegovina). I sentrum av byen bodde Olga Kukovic, en serber, sammen med sin datter i en leilighet. Olgas ektemann, Janko, hadde flyktet til Serbia etter at han fikk høre at han sto på Ustasjas henrettelsesliste, I oktober 1941 samlet Ustasjasoldater sammen jødene i Sarajevo. En av dem, Isidor Baruh, befant seg utenfor Olga Kukovics leilighet da han ble fortalt at han måtte gjemme seg med en gang. Isidors søster, Berta, var en tidligere klassevenninne av Olga. Derfor løp Isidor inn til Olga og ba om hjelp. Olga sendte da sin datter, Liliana, for å hente Isidors andre søster, Hanna. Hanna kom med en gang; uten annen bagasje enn håndvesken. Hannas ektemann hadde allerede blitt tatt. Det var snarrådighet.
Olga Kukovic forsto at Hanna og Isidor var i stor fare. Olga tenkte at den neste måten å redde dem på var å få dem til Mostar, en by i nærheten som befant seg i den italienskokkuperte sonen. Berta hadde allerede dratt dit sammen med Isidors kone og barn. Den italienske kommandanten i Mostar nektet å innføre antijødiske tiltak, slik tyskerne krevde. Derfor var jødene relativt trygge der.