Berthold Grünfelds liv ble formet av den nasjonal sosialistiske raseideologis ide om utryddelse av Europas jøder. Selv om jødeforfølgelsene opphørte, satte hendelsene et varig preg på ham. Hans liv kan forstås ut fra en rød tråd, nemlig at jødene ikke hadde livets rett og motbevise ideen om at jøder ikke var verdige å leve -

 

På et vis kan man si at han var enkeltmennesket som trosset sin skjebne. Og det gjorde han ved å bli en stemme i offentligheten og tale de svakes sak - mot diskriminering og undertrykkelse. Men som en representant fra en minoritet ble hans prosjekt også av en annen art, mer komplekst og større enn seg selv. Bertholds prosjekt var et risikabelt prosjekt. Å stå frem i offentligheten, er risikabelt for alle. For en representant fra en minoritet, blir det risikabelt på en spesiell måte. Det blir et prosjekt du ikke må mislykkes i. For veien mellom individ og gruppe kan være veldig kort. Lykkes du, ja, da er det din individuelle fortjeneste. Men i det øyeblikk du mislykkes, blir dine handlinger ikke bare knyttet til deg som individ, men til kategorien eller til gruppen du tilhører. Dette gjelder for alle minoriteter. Berthold visste så altfor godt at det var en smal sti han beveget seg på. Å være dyktig var ikke et mål for ham, men et middel for å vise noe annet - som også ga en verdighet til minoriteten.

 

I Hanna Arendts språkdrakt vil man si at Berthold Grünfeld var en bevisst paria. Han var ingen parveny som trår inn i offentligheten og benekter sin bakgrunn - som gjør sin vei individuell. Han var heller ingen paria som bare holdt seg til sine egne - i minoritetens trygge rom. Men han var en bevisst paria som sto fram med sin etniske tilhørighet og derfor åpnet opp for at også andre kunne følge etter ham. Han representerte en holdning - nærmest et krav som sa at samfunnet ikke skal deles i majoritet og minoritet - dvs. at diskriminering må ta slutt. Som en konsekvens av egne erfaringer var hans budskap at vårt samfunn må tåle forskjeller.

xxx

Ti år gammel flyktet han for andre gangen. Nå til Sverige og sammen med det jødiske barnehjemmet i Holbergsgate. Det eneste han eide og brakte med seg var en Lohngrin sjokolade. Berthold ble del av det jødiske barnehjemmet fra 1942 - kort tid før arrestasjonen av jødiske kvinner og barn 26. november. Før han kom til barnehjemmet bodde han i ulike jødiske familier i Oslo og Trondheim. Mens han var i Trondheim var Gestapo på døren til fostermor Abrahamson for å hente ham. Berthold var på skolen og fru Abrahamson klarte å avverge arrestasjonen med setningen: "Dere kan vel ikke arrestere en tiåring". Berthold var yngre enn Gestapo hadde oppført.

 

Fru Abrahamson var klok nok til å få ham til Oslo til det jødiske barnehjemmet. Mot alle odds greide sterke kvinner som Nic Waal, Nina Hasvold, Sigrid Hellisen Lund og Gerda Tanberg å redde de 14 barnehjemsbarna fra Østerrike og Tsjekkoslovakia over til Sverige. Berthold var tydelig rørt da han fikk sagt "takk" da de syv hjelperne hans fikk tittelen Righteous Among the Nations (rettferdige blant nasjonene) ved en seremoni i forbindelse med åpningen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter for nøyaktig ett år siden. Tittelen utgis av Yad Vashem Holocaust museet og forskningsinstitusjonen i Jerusalem.

 

I Sverige var Berthold fram til freden i 1945. Han ble Bar Mitzva i Alingsås der barnehjemmet lå på den tiden. Da han kom til Norge igjen, bodde han fortsatt på barnehjemmet som ganske snart også fungerte som flyktningmottak for overlevende fra leirene. Han flyttet over til det jødiske gamlehjemmet fordi han 18 år gammel ønsket seg eget rom. Deler av hans senere utdannelse ble støttet av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Og flere jødiske familier ble hans, slik som Leo og Lisl Eitinger og Marcus og Rosa Levin.

 

Berthold definerte seg hele sitt liv som jøde og han hentet inspirasjon til sine perspektiver fra jødisk historie og kultur mer enn den religiøse delen av jødedommen. Hans kritiske røst var i god jødisk tradisjon. Å være lojal for ham, var å være kritisk spørrende. Plassert i en observatør posisjon kunne han se ting klarere. Denne kritiske posisjonen førte ikke til fravær av solidaritet. Og jeg vil kun nevne noe: Han dro til Moskva sammen med komiteen for Jødene i Sovjet på åttitallet der vi besøkte syke jødiske dissidenter som skulle få medisinsk eksperthjelp fra Norge. Til det brukte han sitt medisinske nettverk.

 

Berthold var å se i Det Mosaiske Trossamfunds arrangement når det var snakk om politiske, historiske eller kulturelle temaer. Han var med i grupper som diskuterte Israels politikk og håndtering av Palestinaspørsmålet.

På Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter så vi Berthold ofte på alle typer av arrangementer. Alt fra boklanseringer til diskusjonsmøter om ulike temaer. Han var en engasjert, nysgjerrig og resonnerende person. En genuin intellektuell. På et tidspunkt bidro han også med et betydelig beløp til en bokgave. Han ville ikke legge føringer, men uttrykte det som at "jeg ville bli lykkelig hvis det ble brukt til bøker som omhandlet den katolske kirkes forhold til Holocaust". Der mente Berthold at vårt samfunn hadde mangelfull kunnskap.

 

På hebraisk er ordet for jord adama og ordet for menneske Adam eller ben Adam. Jord og menneske har altså samme røtter. Berthold Grünfeld var en ben Adam. Det jødiske samfunn har mistet en Ben Adam som bidro med verdighet til den jødiske minoriteten. Når vi sier: Din plass kan ikke fylles, så gjelder det for mer enn noen annen - Berthold Grünfeld. Dette gjelder både for hans rolle i forhold til den jødiske minoriteten og i forhold til majoritetssamfunnet. Berthold var en mann som beveget seg og fikk betydning i begge sfærer. Jeg er bedt av den rabbineren og forstanderen fra Det mosaiske trossamfund i Oslo om å hilse og å takke.

 

Berthold kom til Norge uten noe og uten noen. Berthold forlater dette livet med en stor familie og et fullsatt kapell. Det amerikanske Wikipedia forteller om barnehjemmets historie i forbindelse med Bertholds død. Artikkelen er nominert til "Did you know" status. Og den har allerede vært førsteside nå i forbindelse med begravelsen.

 

I ærbødighet og i takknemlighet.